Leseutdrag - Den første av Kim Fairchild

Ankomsten

Det var en gang en svart kvinne i Brooklyn, New York. Hun var en svoren katolikk, men klarte likevel å bli forelsket. I en kriminell italiener. Som gjorde henne gravid. Barnet ble født 26. november 1966. Faren blir drept av mafiaen, og kvinnen, nå med et lite barn, forelsker seg på nytt. Denne gangen i en sjømann fra det høye nord. En ekte viking. De gifter seg, og så vil sjømannen hjem til Gamlelandet. Til Norge. I tillegg til suvenirer i bagasjen har han med seg noe Askøy aldri før har sett:

Meg. 

Jeg kom til Norge 16. mai 1968. Rett fra New York - USA, til Askøy rett utenfor Bergen. Jeg var kun to år og kan selvsagt ikke huske det. Men jeg er blitt det  fortalt av Askøyværinger som forbauset kunne se min mor i 17 mai toget ropende: «Hora få sjuttande mai!» Og jeg har sett et bilde av min mor og meg idet vi ankommer Flesland. Mamma i blomstrete kjole og med noe på hodet som bare med godvilje kan kalles en hatt. Også jeg. Hun holdt meg hardt i hånden. Jeg var ca. 40 centimeter høy og like brei. Med 50 fletter stikkende rett ut av hodet. Som et veldig solbrent pinnsvin.

Det jeg KAN huske, er at jeg var en severdighet.

Dette var den gangen alle gode nordmenn gikk på søndagstur, og på Askøy betydde det å gå til nærmeste gard eller nabo (som faktisk kunne være noen kilometer), og prate om hvem som hadde fått lam, hvem som hadde skilt seg og hvem som hadde gjort hva i fylla. Noen hadde bil og da ble det biltur. Da kunne man iaktta litt større severdigheter.

Som meg. 

Folk stoppet og gikk ut av bilene sine for å se på meg.
Jeg var nemlig den første mørkhudete personen mange av dem noen gang hadde sett. Hvis man så bort fra de sultne barna i Afrika som med jevne mellomrom rullet over tv- skjermen. Jeg var jo verken sulten eller fra Afrika, så jeg skjønte jo ingenting.

Jeg elsket å synge.
Men det eneste stedet man kunne høre levende musikk når man ikke var gammel nok til å gå på pub eller dans, var i kirken. Så da gikk jeg i kirken.
Der også var jeg en severdighet. På fremste rad, med fletter til alle kanter på hodet og på klingende strile- dialekt sang jeg «Gjør døren høy», til prestens og menighetens dårlige skjulte overraskelse og litt reserverte glede.

Jeg forstår det jo. De hadde aldri sett slike som oss før. Det de glemte å ta til etterretning, var at VI aldri hadde sett slike som dem før heller. Vi kom fra et svart nabolag i New York. Å joda - det fantes hvite. Italienere og jøder. Men ikke slik som på Askøy. De var virkelig HVITE! Og mange av dem var virkelig rynkete. Alle kjente hverandre - eller var i slekt. Og alle hadde det samme uttrykket i ansiktet når de så oss.

Som min mor sa: «Sweet Baby Jesus! What`s wrong with their faces!? And WHY are they all related!?»

Dette var virkelig nytt og uvant for oss også. Norge. Det var nesten ingen som eide biler. Lite folk. Bussene gikk tre ganger om dagen. Da kunne man ta buss til Erdal, båt til Bergen (det fantes ingen bro den gangen), og gå på Sundt. For å kjøpe ris. For Sundt var den eneste butikken som hadde ris. Det var nemlig "utenlandsk" mat. Ingen hadde hørt om chili, hvitløk, pizza eller kinamat.

Folk flest på Askøy hadde ikke bil. Eller telefon. Ikke alle hadde dusj. Sauene gikk fritt ute. Jeg har tenkt på dette. Folk trodde at JEG var fra Afrika. Men jeg har aldri vært nærmere forholdene i en afrikansk landsby enn da jeg bodde på Askøy.

Eller som min mor sa: «This place! I have to travel four hours to get food!  What the hell is "fiskekakka"! There are wild animals outside my front door! And where the fuck is my TV????!»

 

Skole

Jeg begynte i første klasse på Erdal skole som 5-åring. Ikke fordi jeg var ekstra gløgg, men fordi jeg var så nysgjerrig og masete at min mor ikke orket å ha meg hjemme.

Jeg var den første. Og den eneste. Den gang het det neger. Jeg gikk hele 1, 2, 3,4 ,5 og 6-klasse uten å se en eneste annen farget elev. Det høres kanskje rart ut, Men jeg ble ikke mobbet. Jeg ble bare studert. Glodd på. Jeg elsket livet på Askøy med sang i kirken hver søndag, avbrutt med koselige familiebesøk med en hel landsby av min fars slektninger.

Selv da vi flyttet til Åsane ble ikke livet nevneverdig forandret de første årene, for jeg hadde god kontakt med familie og venner på Askøy. Jeg var et barn som var neger. Ja, det het det den gang. Enkelte var faktisk litt stolte over å kjenne noe så eksotisk som meg.

Lite ante jeg at det skulle forandre seg.

Jeg var ikke noe skolelys. Jeg var vel mer som et lynnedslag. Jeg spurte og grov om alt. Alt. Den gang var skolen for meg som en slags straffeinstans.

Jeg kunne allerede lese og skrive da jeg begynte på skolen og hadde fremdeles god kontakt med barnlige fantasivenner og en utrettelig energi. Jeg tror at lærerne var redde for meg. Skeptiske. De svarte sjelden på spørsmål jeg stilte, og jeg ble ofte sendt på gangen. Noen ganger trengte jeg bare å rekke opp hånden før jeg ble sendt på gangen. Jeg trivdes likevel. Og lærte fort.

Det var stor forskjell på hvordan jeg ble behandlet av voksne og barn. Barn var stort sett greie. Selv om medelever kunne fortelle meg at håret mitt kjentes rart ut, var det verre med voksne lærere og foreldre som ved årets skolespill/julespill hoderystende kunne fortelle meg at «Nei, Sikkim, du kan ikke spille Snøhvit. Snøhvit er ikke neger. Så jeg måtte være et tre. Eller troll. Jeg begynte å forstå at det var kult å være brun. Bare du ikke var født brun.

Det som også var kult var at jeg hadde en kraftig stemme. Når jeg snakket, når jeg lo og når jeg sang. Dette ble lagt merke til. Jeg fikk ikke være Snehvit, Tornerose, nisse eller Santa Lucia. Men da det trengtes en forsanger til en spesiell anledning ble jeg plassert fremst. Men det tok mange år før jeg forstod at sangen skulle bane vei for meg.

Som 6-åring ble jeg sendt til psykolog. Med anbefaling fra skolen. Min mor var bekymret. Læreren var bekymret. Jeg snakket med meg selv, hadde lange samtaler med personer bare jeg kunne se, valgte bort å være med andre barn for å gå turer for meg selv og var effektivt opptatt med å finne Eventyrland.

Jeg prøvde å forklare både psykologen og min mor at det handlet ikke om å snakke med folk som ikke var der. Jeg snakket med folk som KUNNE være der.
«Hvor kommer disse folkene fra?» spurte psykologen.
«Jeg har ikke fått svar ennå.» svarte jeg.

Psykologen sa til min mor at jeg kom til å vokse det av meg. Det gjorde jeg jo ikke, men jeg ble veldig god til å skjule det. For å passe inn. Det er jo det vi alle skal, ikke sant? Iallfall den gang.

Det utenpå kunne jeg IKKE skjule. Det var et større problem for andre enn for meg.
«Du er neger! Du er slave!»
Meg: «Hæ??»
«Pappaen min sier at du er neger og derfor er du slave!» Jeg kan ennå huske fliret til den litt tykkfalne gutten og klassekamerater som lo med.

Jeg gråt som om hele verden hadde falt i hodet på meg og gikk tidlig hjem fra skolen den dagen. Hjem for å sladre til min mor.

Men underlig nok var det ikke min mor som kom meg til unnsetning, men pappa.

Kjøp boken 

Foto: Roar Vestad