Første kapittel av boken - Ninjana - den savnede turisten

Takumi

Takumi var sliten og vinglet fra side til side. Han mistet balansen, men rettet seg fort opp igjen. Den eviglange turen hadde tatt på, og han var jo ikke tjue år lenger, heller. Han stoppet opp og kikket rundt seg. Blikket gled over de snødekkede toppene. Vakkert, akkurat slik han husket det. Som han hadde savnet den friske fjelluften. Han fylte lungene med luft før han fortsatte oppover fjellsiden, på en liten sti der det tydelig hadde gått folk før ham. Ikke lenge etter så han til sin store lettelse en bekk. Han hastet mot det rennende vannet, satte seg ned på knærne og lagde en skål med hendene. Det friske fjellvannet rant ned i den tørre halsen hans.
– Ahhh, sukket han.
– Ingen steder i hele verden har friskere vann enn Setesdalens små bekker.

Takumi lurte på hva som kom til å møte ham på toppen. Han var forberedt på å måtte snu, han var redd for at livet kunne være slutt om kort tid. Men han kunne ikke feige ut nå. En lyd fanget Takumis oppmerksomhet. Han snudde seg brått, trakk sverdet og kikket mot treet der lyden hadde kommet fra. Han var så sliten at han nærmest så dobbelt.

Like etter føyk en fugl opp fra tretoppen. Takumi ristet oppgitt på hodet og plasserte sverdet tilbake i beltet. Det var ikke langt igjen. Bare over en topp og bortover en slette. Den sorte hytten ville være lett å få øye på.
Han fylte drikkeflasken med friskt vann og dro de våte fingrene gjennom håret. Det var godt å få kjølt seg ned. Til tross for et snødekket landskap var han gjennomvåt av svette. Planen var å snike seg inn i stabburet først. Der pleide det å være fullt av mat, nok til hele vinteren. Hvis han skulle dø i kveld, skulle han hvert fall sørge for å dø på full mage, tenkte han og smilte.