Leseutdrag - Ninjana - det store skredet av Karin Moe Hennie

Første kapittel av Ninjana - det store skredet

I lyset fra månen

Hyttedøren føk opp og traff ytterveggen med et brak.
 – Bra jobbet, Geir, flirte ledertyven.
 – Nå er det bare å forsyne seg.
 Han gned seg i hendene og brøytet vei inn i hytten.
 – La oss bare få dette unnagjort, hvisket Geir.
 Han kikket seg engstelig over skulderen, ut i den mørke natten.
 – Hva var det?
 Han skrudde på lommelykten og rettet den mot enden av terrassen. Han syntes så tydelig at han så noe bevege seg. Var det en katt? Kanskje et spøkelse? Geir var livredd for spøkelser. Han ristet på hodet og tvang de idiotiske tankene bort. Det var da ingen andre her oppe. Han snudde seg for å gå inn i hytten, men stoppet brått da han på nytt fikk øye på noe.
 – Hva er det der?
Geir følte at hjertet hoppet over et slag. Det var noen der borte. Han mannet seg opp og lyste med lykten en gang til.
 – Aha!
 Geir måtte le da det gikk opp for ham hva det var. I enden av taket hang en rusten parafinlampe og dinglet i vinden. Geir sukket av lettelse. Så rettet han lommelykten mot døråpningen og smatt inn i hytten. Den grådige kompisen hans var allerede i full gang med å fylle lommene.

Den sortmalte hytten lå ensom i mørket, omringet av Setesdalens massive fjelltopper. Vinden ulte rundt hyttehjørnene. Bak det ene hjørnet kunne man, hvis man så nøye etter, skimte ørsmå bevegelser. En smygende skikkelse kom til syne i natten. En svak nynning var å høre. Så ble det brått stille, og skikkelsen ble borte. Kort tid etter dukket den mystiske skikkelsen opp på ny og smøg seg som en katt rundt i månelyset. Hun satte seg på midterste gren i det største bjørketreet og dinglet rolig med benene. Fram og tilbake, mens hun fulgte nøye med på tyvene gjennom vinduene. Den ene tyven lå langflat på gulvet og dro noe ut fra under sofaen.
 – Pass på så du ikke setter magen fast under der nå, din idiot, sa hun med iskald stemme.
 Blikket ble dratt mot den andre tyven, en mer forsiktig type.
 – Bø! hvisket hun og flirte rått fra grenen sin.
 – Pass på så du ikke tisser i buksa.
 Tyvegodset var i ferd med å fylle seg opp foran inngangsdøren.
 – Makan til frekke typer! Gå inn og forsyne seg av andres eiendeler på den måten.
 Hun hoppet ned fra grenen og kylte en stein mot det ene vinduet. Ekkoet gjallet i fjellheimen. Innefra hytten hørtes høylytt kjefting. Ansiktet til den engstelige tyven var kjapt å se i ruten. Blikket søkte desperat ut i mørket.
 – Her er jeg, gliste hun, og vinket til tyven. Hun visste at han ikke kunne se henne.
Nå var tiden inne. Blikket ble kaldt. Hun rettet på bunaden, hektet av den skarpe brystsøljen fra den hvite skjorten og gikk med målrettede skritt mot døren.

Lensmann Homme sto midt i hytten med hendene plantet i siden. Frosne vanndråper hang som perler i barten.
 – Har du sett på maken. Han ristet på hodet.
 Rett ved inngangsdøren lå en ustelt mann, besvimt og med hodet oppi ei søppelbøtte. Rumpesprekken var godt synlig over den slitte militærbuksen. Homme tok opp telefonen og tastet inn nummeret til lensmannskontoret.
 – Lensmann Homme her. Jeg trenger en ambulansescooter til toppen av Ugledalen. Jeg har fakket en gjeng frekke typer, og de trenger øyeblikkelig hjelp.
 Lensmannen tørket en svettedråpe fra pannen og gliste.
 – De har fått smake knyttneven min, løy han mens han kikket seg engstelig omkring.
 I samme øyeblikk fikk han øye på noe i motsatt ende av hytten. Det var mørkt. Han vaklet bakover. Det var noen der.
 – Opp med hendene! ropte han med skjelven stemme. Han tok opp lommelykten og skrudde den på i en fart. Hjertet gjorde et hopp. Innerst i hjørnet satt en mann sammensunket på en potte. Og ikke nok med det. Stakkaren hadde et reinsdyrgevir festet til luen.

Lensmann Homme studerte de to skadde mennene. Han kjente etter puls. De levde, men begge hadde stygge kutt i pannen. Helt identiske kutt. Fra hva slags våpen klarte han ikke å se. Lappen han hadde funnet på kontorpulten tidligere samme dag, var et mysterie. På den hadde det stått:
Tyver på ferde. Toppen av Ugledalen. Kom fort!
Han hadde ikke vist den til en sjel, og dro opp så fort han kunne. Men noen hadde tydeligvis kommet ham i forkjøpet. Var det samme person som hadde skrevet lappen? Samme kunne det være. Alle ville tro at det var han som hadde ordnet opp. Det gjorde de alltid.

Lensmann Homme knep øynene sammen og kjørte knyttneven inn i hytteveggen.
– Ai, ai! hylte han mens han holdt seg til hånden og hoppet rundt i rommet. Blodet piplet frem fra knokene. Dette var hans bragd. Ingen skulle noen gang tro noe annet.