Første kapittel av boken - Ninjana - Samuraiene kommer
av Karin Moe Hennie

Katt i nød

- Nevn tre tresorter vi har i Norge!
Vetle kikket bort på Nina. De skulle ha naturfagsprøve i neste time, og Vetle prøvde desperat å få svarene til å feste seg.
- Nina? Kan du svaret eller ikke?
Han dyttet henne i skulderen.
- Jeg gidder ikke å øve sammen med deg hvis du bare skal sitte og dagdrømme. Han reiste seg for å gå.
- Furu, bjørk og eik!
Hun kikket opp på Vetle, som nikket fornøyd. Han satte seg ned igjen.
- Unnskyld, Vetle. Jeg har mye å tenke på om dagen.
- Hva da? Fortell! Du vet at du kan snakke med meg om alt, ikke sant?
- Ja, jeg vet det. Du er den eneste vennen jeg har.
Hun smilte og kikket lurt på Vetle.
-Okay, Vetle. Din tur. Hvilke trær fins det flest av i Norge?
Vetle lukket øynene et par sekunder, så hoppet han opp fra benken og pekte på Nina med begge pekefingrene.
- Bjørk, furu og gran.
Han klappet begeistret for seg selv mens han spratt opp og ned.
- Jeg tror du har kontroll på prøven nå, Vetle.
Nina lo av Vetle som enda hoppet rundt som om han hadde vunnet olympisk
gull.

Nina og Vetle satt på en benk i utkanten av skolegården. Midt på plassen sto Sigrid med resten av klassen rundt seg. Den eneste grunnen til at hun var så populær var at hun var datter av lensmann Homme, bygdas store helt. Bare Nina visste hvordan det hele hang sammen. Ikke engang Vetle visste om hennes store hemmelighet. At hun egentlig ikke het Nina. At hun ikke var gørr. Hun var Ninjana. Det var hun som var bygdas beskytter.

- Hjelp!
Lina, en av jentene fra klassen kom farende inn i skolegården.
- Mons sitter fast i det store treet. Han kommer seg ikke ned.
Alle så på hverandre, så tok de beina fatt og løp rundt hjørnet for å se på den stakkars katten.
- Å nei! Tenk hvis han faller ned!
Hun så bekymret ut.
- Lander ikke katter alltid på beina da?
Sigrid kikket kaldt rundt seg for å se om noen lo.
- Det er vel litt høyt selv for en katt, sa en annen og ristet på hodet.
De andre nikket, og til og med Sigrid ble stille.
-Åh Lina, du må være så redd, sa en av jentene. Hun la en arm rundt Lina.
-Jeg ringer til pappa, ropte Sigrid og fisket opp telefonen fra lomma.
Hun innså at det var flere måter å få oppmerksomhet på.
-Han har reddet mange katter før. Han kan få noen hit med en kranbil, og da er Mons nede på null komma niks.

Mens alt dette foregikk sto Nina sammen med Vetle i utkanten av den store gjengen. Hele skolen hadde samlet seg rundt treet der Mons satt fast.
-Mjau, mjau.
-Åh, han kommer til å falle, gråt Lina og la seg inntil venninnens skulder.
Katten trippet rastløs rundt på grenen.
Bare den ikke prøver å hoppe, tenkte Nina. Selv en katt med ni liv ville ikke klare det fallet. Nina ville så gjerne hjelpe. Dette kunne hun løse på ti sekunder.
Det var ikke motet det sto på. Nei, hun var rett og slett redd for å bli avslørt. Hun tenkte seg om. En liten klatretur kan jo ikke være så farlig. Det er jo mange barn som kan klatre, tenkte hun. Det ville ta for lang tid å få Lensmann Homme hit. Nina kikket på Lina som var oppløst i tårer. Dette klarte hun ikke å se på lenger. Nina tok av seg sekken og lot den falle på bakken. Så trakk hun av seg anorakken og la den oppå sekken.
- Hva skal du?
Vetle kikket forskrekket på henne.
- Jeg skal redde Mons, sa hun kjapt og bestemt.
- Hvis dere har tenkt å vente på «Lensmann Reddhare» så kan dere vinke farvel til pus, hvisket hun mot Vetle.
- Pass opp! ropte Nina idet hun satt fart og klatret loddrett opp stammen til treet. Selv uten bjørneklør på skoene, var dette en enkel sak for Nina. Hun grep tak i nærmeste gren, brukte den som svingstang og kastet seg opp til neste. Derfra låste hun beina rundt stammen og trakk seg opp, meter for meter, helt til hun sto på samme gren som Mons.
- Mjau, mjau! Klaget katten.
Under treet sto alle og måpte. Ingen fikk frem et ord. Ingen tok blikket bort fra Nina, den stille jenta som ingen vanligvis la merke til. Nå var hun den eneste de så.
- Rolig Mons. Rolig. Jeg skal få deg ned, hvisket hun.
-Vær forsiktig, Nina, ropte Vetle idet hun strakk begge armene til siden og balan
serte med små skritt ut på treets øverste gren.
-En fot av gangen, en fot av gangen. Fokus, fokus ... mumlet Nina.
Dette hadde hun gjort mange ganger før, men aldri med publikum. En ninja hadde ikke publikum. En ninja høstet ikke applaus. Men nå var hun Nina. Det måtte hun ikke glemme. Ingen dirrende ben, ingen armer i ubalanse, ingen feilsteg. Noen av lærerne var også kommet ut.
- Nina, sett deg ned! Jeg skal ringe Lensmann Homme. Han skal få deg ned. Ninas lærer løp det forteste hun kunne mot kontoret. Men før hun rakk å komme til døra, hadde Nina allerede Mons på armen.
- Du trenger ikke å ringe Homme. Jeg kommer nå, ropte hun.
Læreren bråstoppet og snudde seg. Elevene sto enda og måpte, med blikket rettet mot Nina.
- Nå må vi komme oss ned igjen, Mons. Det har vært nok spenning for en dag. Ikke gjør dette igjen, hvisket hun inn i øret til katten.
- For da blir jeg avslørt.
Mons la hodet inntil Ninas kinn. Så tok Nina sats. Hun hoppet ned på grenen på motsatt side.
- Hæ?
- Hva?
- Hvordan er det mulig?
Redsel og bekymring spredte seg blant elevene. Dette kunne da aldri ende bra. Men Nina bare fortsatte. Hun svingte seg fra gren til gren med Mons i armkroken. Hun hoppet ned på siste gren før hun landet på bakken uten en lyd.
- Her er en som har savnet deg, sa Nina tørt og plasserte Mons i armene til Lina.
- Hvordan? Eller hva? Jeg mener ...
Lina tørket ansiktet fritt for tårer og slang armene rundt Nina.
- Tusen takk! Hun klemte henne hardt før hun slapp og dro Mons tett inntil seg.
- Din lille rampepus. Ikke gjør det igjen!
Nina gikk med rolige skritt mot Vetle. De andre elevene fulgte henne med blikket. Det hadde ikke helt gått opp for dem hva de nettopp hadde vært vitne til. Hvem kunne ha visst. At Nina var en akrobat, en turner, den sterkeste jenta de noen gang hadde sett. Kanskje hvis de hadde snakket med henne, brydd seg, så hadde de visst.

Vetle satt opp et stort glis.
-Det der er uten tvil det kuleste jeg noen gang har sett. Ingen over, ingen ved siden av. Du er min helt, Nina.
Han smalt hendene sammen i en klapp,og en etter en kastet de andre seg på.
- Nina, Nina, Nina! Jublet de.
Nina kjente at hun ble varm i ansiktet. Det var flaut, men også godt å kjenne på
applausen. Særlig fra Vetle. Sigrid klappet slapt i hendene mens hun tygde dovent på en rosa tyggegummi. Hun kikket rundt seg. Det var ingen som så på henne. Alles øyne var festet på Nina, og hun likte det ikke. Hun blåste tyggisen ut i en kjempeboble.
- Pop!
Ingen rundt henne reagerte på smellet. Sigrid trakk tyggisen inn i munnen igjen
mens tunga forberedte en ny boble.
- Lite dust å ta slike sjanser, fikk hun liret av seg før hun marsjerte mot klasserommet. De andre jentene bare kikket på hverandre og fniste.
En som ikke er vant til å stå i skyggen, sa en av jentene og de andre holdt seg for munnen for å ikke å le høyt. INGEN ønsket å komme på hatlisten til Sigrid.

Nina tok fatt på turen opp fjellet. Hun gikk til knærne i snø. Om vinteren kunne det være et slit å komme seg hjem til hytta innpå heia.
- Hva om jeg bare forteller det til Vetle?
Hun stoppet opp et sekund.
-Jeg vil så gjerne fortelle ham at mormor har blitt gammel, og at jeg har overtatt rollen som bygdas beskytter.
- Jeg kan be han sverge på at han ikke skal fortelle det til noen.
Hun smilte for seg selv.
-Men han kommer jo ikke til å tro på meg uansett. Hvem ville ha trodd meg?
Nina ristet på hodet. Hun hadde aldri trodd på det selv. Hvis Vetle hadde sagt at han var Tarzan, liksom. Nina måtte le av bildet hun fikk i hodet.