Leseutdrag - Spøkelsesprinsessen av Sperre & Kjartanson

De tre første kapitlene av Spøkelsesprinsessen

Drømmen

Hele familien satt ved frokostbordet. Mamma drakk kaffe. Hun lukket øynene og slurpet høyt. Mamma ante ikke hva Mons hadde gjort med koppen. Synne kniste. Hun hadde sett hva den rampete pusen gjorde mens mamma snudde seg bort. Den ekle kattetungen med kattematlukt hadde slikket litt på kanten av koppen. Mamma merket ingenting. Synne sa ikke noe.

Pappa spiste knekkebrød med kaviar. Det knaste høyt. Litt kaviar satt igjen i barten hans. Lillebror ville også ha knekkebrød. Han sutret helt til pappa gav ham en bit. Snørr rant ned fra den vesle nesen og blandet seg med kaviaren. Synne var ikke så sulten. Den ekle gjengen der. Kattematkaffe og snørrkaviar. Æsj! Hun rørte skjeen rundt i skålen med frokostblanding. Cheeriosene fløt omkring i mandelmelken som bittesmå baderinger i et basseng.

Plutselig husket hun den skumle drømmen. Noen holdt øye med henne og fulgte etter henne på skoleveien. Det var ekkelt. Selv om hun prøvde hardt, så kunne hun ikke se for seg ansiktet til jenten fra marerittet. Synne husket at hun hadde en hvit kjole og mørkt hår, og ansiktet hennes var liksom gjennomsiktig. Hun kjente et kaldt vindpust i nakken og grøsset.

– Har du husket å legge biblioteksboken i sekken din?
Mamma sa det hver eneste mandag mens de spiste frokost.
– Ja. Selvfølgelig!

Synne ble irritert. Masemamma! Trodde hun ikke at Synne kunne huske noe selv? Hver mandag fikk de være en hel time i skolebiblioteket, og hun kunne låne med seg en ny bok hjem. Synne gledet seg så det kriblet i magen. Boken hun hadde lest denne uken, var om en jente som falt ned i et eventyrland. Der drakk hun en magisktrylledrikk og ble kjempeliten. Etterpå spiste hun en kake og ble kjempestor. Boken var spennende og fin. Synne skulle si til Hauk i dag at han måtte låne den. Han likte ofte de samme historiene som henne. Hauk var nesten blind, og for ham var det best å høre på lydbøker. Hun lurte på hva han ville si når hun fortalte ham om drømmen. Hauk likte skumle ting. 

Synne og Hauk var bestevenner og de hadde en strengt hemmelig klubb sammen med Kim og Doffen. Hauk var sjefen. Hansa hele tiden at siden han hadde dårlig syn, hadde han supersanser. Superlukt, supersmak og superhørsel. Litt som en superhelt. De andre i klubben lot som om de trodde på det. En gang hadde de bestemt seg for å teste Hauks supersanser. De la en sjokolade rett ved siden av ham uten å si noe. Hauk merket ingenting før kløne-Doffen raslet litt med sjokoladepapiret. Så de ble enige om at han kanskje faktisk hadde superhørsel, men ikke superluktesans.
Kim hatet bøker. Hun bygget høye tårn av dem. Hun elsket å lage ting. Doffen likte bedre å game. Han var best i klassen i å spille Fortnite. Doffen sa at han ville like lesing bedre om det kom en Fortnite-bok.

Kim spurte ham hvorfor han ikke bare laget en selv? Han begynte å skrive samme kveld, men så begynte han med spillingen igjen, og boken ble bare tre og en halv side. Typisk Doffen.

Da Synne gikk ut av døren hjemme på vei til skolen, merket hun det samme kalde gufset i nakken en gang til. Det kjentes som om en kald finger strøk over huden hennes rett under hårfestet. Hun snudde seg så fort at hestehalen dasket henne i ansiktet. Det var ingen der. Hun blunket flere ganger. Fortsatt ingen der. Synne kjente at hjertet banket fort og hardt. Hun løp hele veien til skolen uten å stanse. Ingen løp etter henne.

Hauk så litt bekymret ut da Synne kom pesende inn i skolegården. Sannsynligvis hadde vel superhørselen hans varslet om at hun løp, lenge før hun dukket opp.

– Hva skjer?

Hauk kom mot henne og støttet henne så hun ikke falt i bakken. Synne kjente den kalde høstlufta stikke som nåler i lungene, og magen hennes gjorde vondt. Hun klarte ikke å si noe enda, hun måtte få pusten igjen først. Beina skalv.

– Er det noen som følger etter deg? Skal jeg banke dem?
Doffen knyttet nevene og bokset i luften.
– Skjerp deg, Doffen!

Kim kom bort og knoket Doffen i skulderen. Han knoket henne rett tilbake. Slik holdt de på en stund, mens Synne fikk roet seg ned.

– Det var noen som tok på nakken min, men da jeg snudde meg, var det ingen der! De tre andre kom litt nærmere henne, så ingen av de andre som stod utenfor skolen skulle høre noe. Hauk gliste fornøyd.

– Sier du at dette er en sak for DSHK?

– Hva er DSHK?

Kim så forvirret ut. Doffen sitt ansikt lyste opp.

– Yes! Endelig et mysterium vi kan løse.

Doffen ble faktisk så ivrig at han hoppet litt opp og ned.

– DSHK betyr Den Strengt Hemmelige Klubben, forklarte Hauk tålmodig.

– Aha!

Kim foldet armene i kryss og ventet spent på fortsettelsen. Akkurat da ringte det inn.

– Vi møtes på det faste stedet.

Hauk gikk fornøyd og målbevisst i retning klasserommet. De andre tre fulgte etter.

Biblioteket

To veldig lange timer senere møttes de i skolebiblioteket. Hauk vinket dem bort til lesekroken. Synne så lengselsfullt mot alle hyllene med bøker før hun satte seg, mens de to andre slengte seg ned på de myke putene uten å nøle.

– Ok. Fortell oss alt.

Hauk måtte hviske. Karen som jobbet i skolebiblioteket var ganske streng på det med snakking. Hun sa alltid at det var en gammel tradisjon å ha en rolig atmosfære i biblioteket. Ingen av dem visste helt sikkert hva atmosfære betydde. Doffen sa at det hadde noe med verdensrommet å gjøre. Hauk sa at han trodde det bare betydde å være stille. Kim ble irritert og sa at et ord kan bety flere ting, og at atmosfære kunne være både luft og noe annet. Hauk ble sur og sa at det ikke var så mange lydbøker om atmosfæren, så hvordan kunne han vite det? Doffen lå på ryggen oppå putene og pillet seg i nesen før han knipset en buse langt av sted. Busen suste rett forbi ryggen til Karen og landet på skrivebordet hennes.

– Doffen!

Kim klasket håndflaten i ansiktet sitt, og Doffen satte seg opp med et ansiktsuttrykk som avslørte at han var både stolt og litt forskrekket.

– Så du hvor langt den fløy. Superbusen!

Nå begynte alle fire å le. Karen lo ikke. Hun pekte mot døren med et strengt uttrykk i ansiktet, og dermed ble de sendt ut på gangen. Doffen fikk akkurat subbet busen ned på gulvet idet han gikk forbi det gamle skrivebordet. Ute på gangen slapp de å hviske. Nå kunne de snakke vanlig igjen, så noe nyttig kom det ut av Superbusens flyvetur.

– Ok, sa Synne. Det begynte med at jeg hadde et mareritt om en jente med …

Kim avbrøt henne.

– Hvit kjole?

Synne nikket.

– Ja, hvit kjole, og hun hadde langt …

Nå var det Doffen som avbrøt, med litt skjelvende stemme.

– Mørkt hår?

– Hvordan visste du det?

Så sa Kim og Doffen helt på likt:

– Jeg drømte også om henne.

Hauk kremtet. Han fikk den lille rynken i pannen han pleide å få når han tenkte hardt på noe.

– Hadde hun et veldig utydelig ansikt?

De tre andre så på hverandre og trakk på skuldrene. Det var ikke noe unormalt ved at Hauk så ansikter utydelig, så de prøvde stille å finne ut hvem som skulle si noe til ham. Det ble Doffen som prøvde å få frem noen ord.

– Hauk, altså, når du drømmer, har du liksom, på en måte, altså …

– Han spør om du ser perfekt i drømmer, sånn vanligvis.

Kim var alltid så utålmodig, men hun var ganske modig. Hun sa og gjorde alt det de andre ikke turte. Hauk rykket til. Det var som om han ikke hadde tenkt over at de andre ikke visste det. I drømme var han ikke super, der var han helt vanlig.

– Ja! I drømmer ser jeg helt vanlig, sånn som før ulykken.

De tre andre gispet høyt. Nå visste de det sikkert. Alle fire hadde drømt det samme. Men hvorfor var det bare Synne som hadde kjent den kalde fingeren? Doffen gned seg i nakken. Den var varm.

– Tror dere vi har drømt om et spøkelse?

Synne hvisket, selv om de var på gangen. Noen ting var for skumle til å sies høyt. I det samme åpnet døren til biblioteket seg. Karen stakk hodet ut og bad dem komme inn igjen. Alle fire gikk tilbake til lesekroken. De andre i klassen gikk rundt og fant seg bøker de ville låne.

Synne hvisket bare til Kim:

– Jeg må finne meg en bok. Blir du med?

Kim nikket. Guttene gikk til lydbokhylla. Hauk ville finne en bok om verdensrommet. Han bare måtte finne svaret på hva en atmosfære egentlig var. Karen fulgte dem med øynene. Synne kikket bort på henne og så at hun stod med en gammel bok i hendene. Boken hadde et fint, snirklete mønster utenpå og en slags rund fordypning på forsiden.

– Se!

Hun skubbet Kim i siden med albuen. Kim tok armen hennes og holdt den fast. Synne prøvde å nikke mot Karen og den spennende boken. Kim skjønte hva hun mente.

– Ok. Jeg skal følge med på hvor hun legger den, du kan gå bort og finne deg en annen bok. Synne nikket. Hun gikk bort til hyllen med ungdomsbøker og plukket ned en bok med bilde av en alveprins med pil og bue. Den så fin ut. Hun likte eventyrbøker. Kim kom snart tilbake tomhendt.

– Den gamle, kule boken du så får man selvfølgelig ikke lov til å låne. Karen låste den inn i det grønne skapet.

Synne ble skuffet. Samtidig lurte hun på hvorfor Kim smilte så lurt. Det fant hun snart ut. Kim åpnet hånden og viste frem en liten nøkkel.

– Dette er i hvert fall en sak for DKSH!

– Du mener DSHK, sa Synne.

– Samma det, hvisket Kim. Når bibliotektimen er over, går vi tilbake og sier at vi har glemt noe. Vi kan late som om Hauk har mistet brillene sine. Dere kan lete etter brillene og få hjelp av Karen. I mellomtiden «låner» jeg boken. Ok?
Kim laget hermetegn med fingrene mens hun sa «låner». Synne skjønte at hun mente å ta den uten lov.

– Du er gal, Kim!

– Nei da. Ok. Litt gal, kanskje? Nei da. Jo da.

Begge to fniste.

– Kom, vi forteller guttene om planen.

Da de kom tilbake til lesekroken, lå begge guttene på putene og hørte på lydbok med hver sin ørepropp. Hauk hadde boken inne på mobilen, det var en app for sånt. De kunne se navnet på boken de hadde lånt på mobilskjermen. UNIVERSET.

– Skru av, hvisket Kim. Vi har en ny sak for DKSH.

– DSHK! Doffen himlet med øynene. Han tok ut øreproppen.

– Er det så vanskelig å huske det?

Kim lot som om hun ikke hørte hva han sa. Hun bøyde seg ned og viste dem den lille nøkkelen. Hauk følte på den og smilte.

– Har du tatt nøkkelen til det grønne skapet! Vi kommer sikkert til å få gjensitting eller utvisning hvis vi blir tatt. Jeg liker det.

Kim smilte fornøyd. Synne fortalte om den spennende, gamle boken og planen for å få tak i den. Mens hun beskrev hva de hadde tenkt å gjøre, så det ut som Doffen verket etter å si noe.

– Ja, Doffen?

– Er det bare meg, eller drømte dere andre også om en sånn bok?

De tre andre ristet på hodet.

– Hva drømte du?

Synne ventet spent på at han skulle fortelle mer, men nå avbrøt Karen dem og sa at det var friminutt. Like etter ringte det ut. Synne glemte helt boken om alveprinsen. Hun husket ikke hvor hun hadde lagt den fra seg. Ingen av de andre fikk med seg bøker, heller.

Oppdrag briller & bok

De ventet fem lange minutter før de gikk tilbake til skolebiblioteket. Hauk glemte nesten å ta av seg brillene, det skulle tatt seg ut! Da ville jo hele planen falt i vasken. Synne kjente at hun fikk litt vondt i magen og gruet seg. Samtidig hadde hun aldri hatt så lyst til å lese en bok før, og den spente kriblingen overdøvet hele magevondten ganske bra. Hun tok med seg skolesekken så de hadde noe å gjemme boken i om dette oppdraget faktisk skulle gå bra.

Kim gledet seg. Hun elsket alt som var spennende. Hun påstod at de egentlig ikke trengte nøkkel. Kim kunne bare dirke opp låsen til det grønne skapet med en hårnål. Begge guttene mente at det var helt usannsynlig, og så begynte de å krangle om hva som var lettest å dirke opp en lås med. Hauk mente binders, Doffen valgte sikkerhetsnål, mens Kim stod fast ved hårnålen. Synne bare gledet seg til å bli ferdig så hun kunne lese den spennende gamle boken.

Karen satt ved skrivebordet. Hun leste en tykk bok om sinte druer, så det ut til. Synne lurte på hva druer hadde å være sinte for. Dårlig vær? Kim gikk rett bort til skrivebordet og kremtet.

– Vi lurer på om Hauk kanskje har glemt brillene sine her. Vil du hjelpe oss med å finne dem?

Karen kikket opp. Hun smilte. Hauk fomlet seg frem til skrivebordet, nå var han virkelig helt blind. Uten brillene så han ingenting.

– Jeg hadde dem da vi valgte ut bok der borte.

Han pekte i helt feil retning.

– Borte ved lydbøkene, mener han.

Doffen skjøv hånden til Hauk riktig vei.

– Ok.

Karen reiste seg og fulgte dem bort til lydbokhylla. Hun la seg ned på kne for å kikke under den, og Doffen vinket til Kim at hun skulle sette i gang med oppdraget. Kim snek seg bort til det grønne skapet og prøvde å sette nøkkelen i låsen. Hun mistet den ned på gulvet, og Synne hostet høyt flere ganger for å skjule lyden av nøkkel som falt mot hardt gulv. Blodet bruste inne i hodet hennes så hun nesten ikke kunne høre seg selv hoste. Karen krøp bortover gulvet. Litt av håret hennes hadde løsnet fra hårbøylen og hang ned foran ansiktet da hun kom seg opp på føttene igjen.

– Ingen briller under der.

Hun var litt rød i ansiktet.

– Jeg lurer på om de kan ha falt mellom putene i lesekroken.

Hauk og Doffen trakk Karen med seg bortover i retning av stedet der de hadde hørt på UNIVERSET tidligere. Nå kunne Kim jobbe i fred.

På andre siden av biblioteket hadde Kim plukket nøkkelen opp fra gulvet, og nå satte hun den i låsen. Hun vred den rundt, og et lite knepp fortalte at skapdøren var åpen. Synne klarte nesten ikke å se på lenger. Hun følte seg svimmel. Nå holdt Kim boken i hendene. Hun åpnet boken forsiktig. Det var noe merkelig med den. Det så ut som den lyste. Synne så på Kim, og ansiktet hennes hadde et gyllent skjær. Det så ut til å komme fra boken.

– Kim? Går det bra?

Synne tok et steg nærmere og åpnet skolesekken så Kim kunne putte boken ned i den. Kim stod helt stille. Hun beveget leppene, men hun sa ikke noe. Leste hun?

– Kim? Hva gjør du? Leser du?

Synne hvisket så høyt hun kunne. Kim stod helt stille. Så lukket hun boken og la den fort ned i sekken. Før hun fikk sagt noe, kom guttene og Karen tilbake. Kim stod med ryggen til skrivebordet og la den lille nøkkelen til skapet forsiktig på plass.

– Beklager, gutter. Jeg skal gi beskjed om at du savner brillene. Trenger du hjelp til å komme deg tilbake til klasserommet, Hauk?

Hauk klappet seg på jakkelommen.

– Nei, hallo! Er det mulig!

Han tok opp brillene fra lommen og satte dem på seg.

– Der var de, ja! Haha. Så klønete av meg.

Han smilte unnskyldende. Karen smilte tilbake. Hun satte seg ved skrivebordet igjen.

– Det går fint. Jeg er bare glad for at du fant dem.

Hun tok opp boken sin, åpnet den og fortsatte lesingen, mens alle medlemmene i DSHK gikk rolig ut som om ingenting hadde hendt. Da de var kommet til døren, reiste Karen seg raskt opp.

– Synne!

Det gikk kaldt nedover ryggen til Synne. Å nei! Nå får vi høre det! Hun så oss likevel! Bølla, han slemme i syvende, hadde sagt en gang at Karen hadde øyne i nakken, tenk om det var sant! Nå kom hun mot dem med bestemte steg.

– Du glemte boken du skulle låne.

Synne pustet lettet ut og tok imot boken om alveprinsen. De andre tre smilte, og så gikk de ut med den mystiske boken trygt gjemt i sekken. Det ringte inn til fjerde time. Nå var det bare to timer igjen til de kunne samles og se nærmere på boken. De timene sneglet seg av gårde.