Den mystiske steinen

Første kapittel i den andre boken om DSHK-gjengen

Hauk pustet tungt mens han løp gjennom skogen. Han var overbevist om at den eneste måten han kunne forvandle seg til en flaggermus igjen på, var å løpe så fort at han nesten fløy.

Kim og Doffen var like bak ham. De ropte at han måtte sakke farten så Synne kunne ta dem igjen. Da Hauk snudde seg halvveis for å svare dem, støtte foten hans mot noe hardt, og han snublet ned på bakken mens han slapp ut et lite smertehyl.
– AU! Hva var det?

De andre stoppet for å hjelpe ham opp. Kim og Doffen grep hver sin arm for å få ham på beina igjen. Synne småjogget sakte frem til dem, hun hatet å løpe og ansiktet hennes var både rødt, svett og misfornøyd.
– Går det bra med deg?

Kim ventet på svar, men Hauk sa ingenting. Oppmerksomheten hans var rettet mot steinen han hadde snublet i. Han holdt den like foran brilleglassene sine mens han knep øynene sammen for å se best mulig.
– Sjekk her da! Denne dumme steinen har et rart symbol risset inn.

Kim snappet steinen fra Hauk og alle samlet seg rundt henne for å se nærmere på den. Ganske riktig var det noen mystiske merker på den. Det minnet om en dårlig tegning av hodet til en enhjørning.
Synne hadde endelig kommet helt frem til de andre og hun lurte på hva de så på.
– Hva er det for noe? peste hun.
Idet hun sa det, merket hun noe som hun ikke hadde sett på lenge. Øynene til Kim hadde blitt gyldne igjen.
– Å, nei!

Hun pekte på øynene til Kim og de tre andre merket det også. Kim gliste fornøyd. Doffen så livredd ut. Hauk begynte å hoppe entusiastisk opp og ned, til han husket at foten gjorde vondt, og det kokte ned til en slags klønete og ganske smertefull hinking.
– Haha! Yes! Noe magisk kommer til å skje, jeg bare vet det!

Synne tok den magiske gullmynten fra Vuxing ut av lommen og løftet den sakte mot steinen. Nå var alle helt stille. Symbolet på steinen lyste opp i en blåhvit farge, som et neonskilt.
– Det ser ut som du har rett, Hauk, hvisket Synne.
– Men hva slags stein er dette? Den ser helt normal ut bortsett fra det rare lysende symbolet. Skal vi spørre Karen i morgen?

Doffen pekte i retning skolen, ivrig på å komme seg ut av skogen.
Etter eventyret de hadde opplevd i Vuxing, hadde Karen avslørt at hun ikke var noen vanlig skolebibliotekar, men en flere hundre år gammel heks. Hun visste det meste om alt som det fantes noe viktig å vite om. Spesielt Hauk var veldig fornøyd med at Karen kunne svare på alt han lurte på.
– Det kan vel ikke skade å spørre henne om hun har sett noe sånt før, sa Kim.
– Kanskje hun vet hva symbolet betyr, ivret Hauk mens han hinket bortover stien mellom Kim og Doffen.

Doffen var ikke særlig interessert i noe nytt eventyr, etter å ha hatt tre ubehagelige møter med døden i det forrige mysteriet de hadde ramlet inn i. Samtidig var han veldig nysgjerrig og likte godt å løse gåter. Det var derfor Doffen var så flink til å game. Hans favorittspill nå for tiden var Minecraft.
Synne behøvde aldri noen unnskyldning for å gå til biblioteket, hun elsket bøker og hadde alltid en lang liste med bokønsker.
Kim derimot, var ikke spesielt glad i bøker og de hoppende bokstavene inne i dem, men hun ville også gjerne vite hvor den rare steinen kom fra. De ble enige om å møtes ved skolebiblioteket neste morgen.
---
– Karen!
Hauk merket at han hadde ropt litt for høyt, og bråstoppet rett innenfor døren til skolebiblioteket mens han holdt seg for munnen.
Karen så dem som vanlig lenge før hun snudde seg - hun hadde tross alt øyne i nakken - og hun smilte til dem mens hun puttet en ny bok opp i hyllen. Synne merket seg tittelen, Ninjana - det store skredet, og tenkte at hun måtte låne den neste gang hun var innom. I dag hadde de et viktigere oppdrag å utføre.
– Hva skjer? Alle fire her før skolestart, er alt bra med dere?
– Ja, alt er bra, eller ...

Hauk pekte på Kim og solbrillene hennes. Kim viste Karen de gyldne øynene sine og hun sukket.
– Ah, jeg skjønner. La meg bare finne frem trylleformelboken min, så skal vi se om vi kan få orden på øynene dine, Kim.
– Nei, det er ikke derfor vi er her, Kim liker katteøynene sine, forklarte Hauk mens han fant frem steinen og holdt den frem foran bibliotekaren.
– Jeg snublet i denne i skogen i går. Da vi fant den begynte øynene til Kim å lyse igjen. Synne tok den magiske mynten sin borti den, og da lyste dette symbolet med et slags blåhvitt lys.

Karen så bekymret ut.
– Hvor fant du den? Ikke nær elven håper jeg? Så noen andre at dere tok den?
– Neeei ... Doffen dro litt på det.
– Det var ikke noen andre der ... tror jeg.
Han så veldig usikker ut. Hva om noen hadde sett dem uten at de visste det? Når han tenkte tilbake så hadde han kanskje hørt noe rasling i blåbærlyngen like ved dem. Han sa ingenting om det. Ikke godt å vite hva eller hvem som kunne luske rundt i den skogen. Det var sikkert bare et ekorn.

– Synne, gi meg mynten.
Karen strakk ut hånden og Synne gav den magiske mynten til henne. Det samme blåhvite lyset fikk merket på steinen til å gløde igjen.
– Dette er ikke bra. Om runene på steinen er de jeg tror det er, så er dette virkelig ikke bra.
Karen ristet på hodet og virket bekymret. Hun fant frem en bok om runer og bladde raskt gjennom den. Merkelig nok virket det som om fingrene hennes ikke berørte boksidene, de bare bladde helt av seg selv.

– Ja? Finner du ut noe?
Hauk travet utålmodig frem og tilbake mens han ventet på svar.
– Det er faktisk to ulike runer som er satt sammen. Perthro og Sowilo. De kan ha flere ulike betydninger. Perthro er oftest kjent som en hemmelighet, noe skjult og Sowilo betyr enten solen eller suksess.
– Så når man setter dem sammen slik som dette, så betyr de hva? En hemmelig sol? En skjult sol? Eller en hemmelig eller skjult suksess? Dette er bare forvirrende.
Hauk klødde seg ettertenksomt på haka. Kim åpnet munnen for å si noe, men så overdøvet skoleklokka henne og de måtte komme seg til klasserommet.
– Kom tilbake litt senere i dag, så skal jeg se om jeg får tid til å lese meg opp litt på nordisk mytologi i mellomtiden, sa Karen
– Om dette er det jeg mistenker, så er det best dere lar den ligge igjen her hos meg. Jeg skal passe godt på den.
– Ok, vi kommer tilbake senere, svarte Kim.

De løp til klasserommet, og rakk akkurat å lukke døren etter seg før læreren kom. Kim oppdaget at hun hadde lagt igjen solbrillene sine på biblioteket. Hun dro capsen så langt ned hun kunne, mens hun lot som om hun leste i boken som lå foran henne på pulten. Synne stilte mange spørsmål, for å få oppmerksomheten til læreren bort fra Kim og de gyldne øynene hennes. Det gikk heldigvis bra, og så snart det ringte ut til friminutt løp de tilbake til skolebiblioteket. Nå var de spente på hva Karen hadde klart å finne ut om den mystiske steinen.

Kjøp boken her 

Kjøp e-boken her